Pensjonsfinansiering er en global utfordring – boligverdien kan være løsningen!

Pensjonsfinansiering er en global utfordring – boligverdien kan være løsningen!

Nobelpristager i økonomi Robert C. Merton:

Finansiering av morgendagens pensjoner er en global utfordring, hevdet MIT-professor og Nobelpristager i økonomi, Robert C. Merton, under et seminar på Handelshøyskolen BI fredag 9. oktober. Den gode nyheten er at befolkningen i de rike landene lever lenger. Den dårlige at de ekstra leveårene må finansieres.

Det er bare fire måter å finansiere lengre levealder på, sa Merton: – Du kan spare mer, og dermed ha lavere forbruk i de yrkesaktive årene. Du kan jobbe lenger (det blir du kanskje nødt til). Du kan ta mer risiko i sparingen (og håpe at du ikke taper pengene du har satset). Eller – det var alternativet professoren gikk inn for – du kan søke å få mer ut av dine eksisterende aktiva.

For mange i de rike landene vil det være eiendom. De fleste mennesker i verden har ikke store verdier i bankinnskudd, aksjer og obligasjoner. De sparer i bolig. Altså er det boligen vi må ta utgangspunkt i, mente Merton. Professoren skisserte et system der pensjonisten realiserer deler av boligverdien gjennom en spesiell låneordning som på engelsk kalles ”reversed mortage”. Prinsippet er at du hverken betaler renter eller avdrag på lånet så lenge du bor i boligen. Pengene får du utbetalt som et engangsbeløp eller som et månedelig tilskudd. I Norge kjenner vi til en tilsvarende låneordning under betegnelsen ”Seniorlånet” eller ”Litt Extra”.

For at slike lån skal kunne bli en global løsning, må lånet få en god utforming, fastslo professoren, som også var opptatt av hvordan man kunne konstruere et marked der også risikoen for långiver var godt ivaretatt.

For at långiver skal kunne ta en såpass stor risiko over mange år, vil renten måtte være noe høyere enn markedsrente. Så lenge renten ikke skal betales før låntager dør eller flytter, spiller renten liten rolle for den som ønsker å skaffe seg en bedre pensjon og fremdeles bo i samme bolig. Eventuelle livsarvinger vil kunne se annerledes på det, etter å ha regnet på effekten av renters rente over et par tiår. Professor Merton mente at problemet kunne få sin løsning hvis livsarvingen fikk andel i lånet: De fleste arvinger ville se seg bedre tjent med å få en andel av lånet i en tid de trenger finansiering når alternativet er et håp om arv etter at de selv har passert 60-70 år.

Professoren ble spurt om forskjellen mellom ”reversed mortage”/”Seniorlånet” og såkalte rammelån (lån som gis med sikkerhet i boligen, men der du som låntager er forpliktet til å betale renter og avdrag). Merton svarte at de to typene lån ikke kan sammenlignes. Ved rammelån er det låntager som bærer risikoen for endringer i egen betalingsevne eller fall i eiendomsverdien. Banken kan i ytterste fall ta huset, og du må flytte. Ved ”reversed mortage”/”Seniorlånet” ligger risikoen for fremtidig økonomisk utvikling hos långiver. Lånet gis på bakgrunn av eiendomsverdien, og er uavhengig av låntagers betalingsevne.

 

Professor Richard Priestly, leder av Department of Finance ved BI, introduserte professor Robert C. Merton (f. 1944) for en fullsatt sal av økonomer og økonomistudenter. Merton er særlig kjent for sine arbeider innenfor risk management og utviklingen av nye matematiske redskaper for å beregne risiko. Han mottok Nobelprisen i økonomi1997. I de senere år har han særlig forsket på lifecycle finansing and retirement finance. Seminaret ble til som et samarbeid mellom handelshøyskolen BI og LittExtra der Seniorsaken deltok som partner.