Visjoner og de nødvendige små trinn

Visjoner og de nødvendige små trinn

Målsettinger for de neste 10 år er for forpliktende, så vi lar oss varme på de store visjoners vyer. Man taler med entusiasme om framtidsmuligheter uten påtrengende tidsrammer, men skygger unna for de konkrete grep som må tas. Allerede NÅ. Man grøsser nærmest med velbehag ved tanken på utfordringene, altså – de store. De mindre, håndterbare, må noen andre ta seg av.

Innlegg publisert i Harstad Tidende av Sigurd Stenersen Styremedlem Seniorsaken Harstad

Kanskje man med vilje «glemmer» at alle (luft)slott må ha et fundament, eller i verste fall nødvendig ankerfeste. Hvis ikke, går det hele til himmels, eller den motsatte veien.

I dagens samfunn er man ikke helt tilfreds med forhold innen sosial- og eldreomsorgen. Klientservicen er blitt altfor kostbar, og man går til frontalangrep på 1. linjas innsats. Det «sløses» med midler, vi må stramme inn – er parolen. Rådmannen vet råd, budsjettene SKAL holdes! Og politikerne applauderer, budsjettene må jo holdes! Men det er jo de samme politikere som har vedtatt budsjettrammene trass i elleville protester fra de egentlige oppdragsgivere, lokalsamfunnet. At man samtidig sikret seg klekkelig økonomisk kompensasjon for egen politiske medvirkning, hører også med i bildet. Forresten, er det ingen som husker at honnør ikke har noe med honorar å bestille?

Midt opp i alt dette har man etablert en stusslighetensarena hvor de lavflygende ånder får folde seg ut. La bare ett eksempel være nevnt: Nå skal vi i kommunen starte opp et «livsgledeprosjekt» på et par av sykehjemmene, kjempeflott er det. Jeg husker en kollega som satt på et rom ute på «Bergsodden» og sa det ganske enkelt: «At det skal ta så lang tid å kunne få dø!» At kommunen i yr glede over tiltaket legger ned en 20 %- stilling som aktivitør ved Bjarkøy sykehjem, burde få skamrødmen til å blusse i Rådhusets øvre etasjer. Nei, det er sant, de gjør jo bare det de er pålagt å iaktta. –Så godt de kan.

Sivilisasjoner gjennomløper perioder preget av visjoner om verdenskatastrofer og de store sammenbrudd. I andre sammenhenger snakker man om endetidsforventninger. I våre vestlige, etterindustrialserte samfunn fokuserer man ikke bare på globale naturkatastrofer, men det vokser fram en frykt for at samfunnet vil bli kvalt innenfra. Vi er på vei mot en tsunami av eldre som vil velte den velferdsbygningen de selv har bygd opp, og presse de yngre generasjoner til en tilværelse som de eldste av gamlingene har gjennomlevd, men som de unge mener å ha krav på å bli forskånet for. Ingen synes å erindre et ordtak fra Vesterålen: »Det e tre generasjona mellom tre-skoan»

Utfordringene er enorme, men hvem tør røre ved problemstillingene? Stadig flere gamle er på vei til å bli eldgamle. Noen forblir vitale og bekrefter at «De eldre er eldst» i alle gylne sammenhenger. Men behovene for hjelp og omsorg eksploderer. Velferds-Norge forlanger i lovs form at de mange gamle har RETT til et fullverdig liv. Omsorg betyr «Å sørge for at….». I dag kan man oppleve at en senil klient blir sittende innelåst på et rom i 4 uker pga personalmangel!

Harstad kommune har ikke avklart utbygging av nødvendig sykehjemsvolum, ei heller dimensjonering av hjemmehjelpbehovet med sikte på «Bølgen» som man vet kommer fra og med 2019. Man er opptatt med Helsehusprosjektet som egentlig er et svar på Samhandlingsreformen. Med knallhard prioritering holder man i dag så vidt «skuta flytende» og overraskes når klienter ikke dør så raskt som forventet. At behandlende lege ved UNN ikke gis adgang til å anbefale sykehjemsplass, sier også sitt.

Eldrerådet i Harstad gjør det de kan for å få Harstad kommune til å aksle ansvaret. Men utfordringene blir stadig flere og mer akutte. Presset mot kommunepartiene må økes fordi etterslepet vokser i eldresektoren. Behovet for sykehjemsplasser er nå en sak for seg, hjemmehjelpa må også nødvendigvis styrkes i dramatisk grad, og trivselstilbudene til hjemmeboende og på institusjonene må bli realisert. Trinnvis, javel, men de må komme i gang. Omgående!

En konkret utfordring er hvordan få i gang et opplegg med korte friluftbesøk i tilknytning til nærområdene? Her er det spørsmål om organisering, rammer for medvirkning, tilbringing, samspill med igangsettere og et minimum av midler. Å få Rådhusets toppetasjer engasjert i saken kan i utgangspunktet kanskje synes umulig, men de må kunne utfordres – de og politikerne!

Det er på tide å få gjort en brukerundersøkelse om hva hjemmeboende trenger hjelp til for å mestre trivsel / livsgledeutfordringen.

Harstad kommune må oppfordres til å undersøke hva hjemmeboende hjelpetrengende etterlyser i sammenheng med «Livsgledeprosjektet».

Harstad trenger sårt en handlingsplan som rommer forpliktende vedtak om utbygging av eldre – og sosialomsorgen lokalt, en plan som forteller om tiltak og tidshorisonter, og om prioriteringer når planpremisser endres, og budsjettforutsetninger svikter.

Bak det hele vokser det fram en utfordring som ikke venter på våre svar. Tsunamien nærmer seg.