Mangfoldet i omsorgen

Mangfoldet i omsorgen

Strålende: Historien om Trygve Bakkes atelier på Libos – her representert ved sykepleier Wenche Skoglund – er hyggelig lesning og det er bra at noen av oss får snudd et skeptisk syn på alderdom og omsorg. Foto: Tom Gustavsen

Tenk å stå opp om morgenen og kunne glede seg til dagen som ligger foran, glede seg til å ta fatt!

Vi har så mye å være glade og takknemlige for – og stolte over!

Av Anna Marie Vereide, styreleder Seniorsaken Skedsmo

Når jeg leser i Romerikes blad de strålende beskrivelsene av god, stimulerende og innholdsrik eldreomsorg, varmer det hjerte og sjel. Enkeltmennesker får sitt omsorgstilbud beskrevet med både navn og bilde i avisen.

Hverdagen får innhold

Dette er hyggelig lesning, i tillegg er det bra for hele samfunnet, at noen av oss får snudd opp/ned på et skeptisk syn på alderdom og omsorg.

Det positive her er at hverdagen får innhold!

Tenk å stå opp om morgenen og kunne glede seg til dagen som ligger foran, glede seg til å ta fatt! Å være omsorgstrengende blir ofte tolket som trist, kjedelig og ensomt. Her er det beskrevet situasjoner som skaper glede og mer til: forventning til hva dagen vil gi!

Jeg tenker selvfølgelig på Hønsehuset på Stalsberg omsorgsboliger og det aller siste: Trygve Bakkes atelier på Lillestrøm bo- og behandlingssenter.

Disse tiltakene står det initiativrike mennesker bak, – omsorgspersoner som virkelig har hatt evne til å lytte til dem de har omsorg for!

De har evnet å sette ideene i system og sørget for en fungerende virkelighet.

I vår byråkratiske tid trengs disse dyktige foregangspersonene! All honnør og respekt for deres kompetanse og ståpåvilje!

En dag er det oss selv

Jeg må fortelle min egen lille hverdagshistorie. Stående i kassakø i mitt nærsenter, trodde jeg at jeg hadde det travelt. Så oppdaget jeg en uvanlig hjelpsom og vennlig ekspeditør litt lenger frem. Han slo inn varer til en eldre dame. Livet var ikke enkelt for henne lenger. Han telte hennes småpenger, mange småpenger, hentet medisiner og hjalp henne på mange måter. Alt utført med et smil og ærbødighet og med ønsker om en god dag.

Også jeg fikk en bedre dag ved å se hans høflige hjelpsomhet. Han bøyde seg frem og hvisket: ”Vi må jo forstå at en dag så er vi der selv, og da er det vi som trenger hjelp!”

Jeg skulle ønske at ovenstående eksempler kunne generaliseres og gjøres gyldige for alle omsorgsinstitusjoner. Men slik er det dessverre ikke, og det må vi ikke glemme.

Når noe går galt, når den pleietrengende ikke får den pleie og omsorg som er nødvendig eller når den ikke blir utført på en betryggende og god måte, skylder man ofte på ”systemsvikt”.

Det er et tørt, teknisk ord som er vanskelig å få tak på. Det er ikke dekkende når noe går galt.

Systemet må være sikkert. Rutinene må være gode.

Men da må personalet som skal jobbe etter slike retningslinjer få rom for å tenke selv, trygghet for å si hva de mener er bra, og tid til å være det medmenneske på jobben som de ønsker å være!

Ingen skal være dømt til å gå hjem etter endt arbeidsdag med dårlig samvittighet fordi man ikke hadde tid!